torsdag 2. april 2009

Forfengelighet - har ingen alder?

Som ettertanke til innlegget under; må si det er synd at man faktisk fortsatt kan være forfengelig i en alder av nesten 100 år. Vokser man aldri fra det, og får mer selvakseptelse, uansett hvor gammel man blir? For det hadde jeg jo håpet på.

Den eldste damen på sykehjemmet jeg jobber på er også forfengelig.
Vi spøkte med at kanskje det er derfor hun har levd så lenge.
Det er viktig å matche kjolen med genseren.
Er kjolen blå, skal genseren være blå.
Hun blir 100 år i november.
Da skal vi feire med å dra på nattklubb og danse og drikke Cosmopolitan... Eller kanskje ikke.

En annen pasient i 90-årene er fortsatt ikke fornøyd med kroppen sin. Hun er normalbygd, men syns fortsatt at lårene hennes er tykke og brystene for store. "Se på disse tykke greiene her!", sier hun hver eneste dag om lårene sine, hver dag med forakt i stemmen. Det er tydelig at utseende var viktig for henne da hun var ung. Og er fortsatt viktig. Jeg syns hun er en av de peneste eldre der. Sannsynligvis var hun veldig, veldig vakker da hun var ung, med blå øyne og blondt hår. Håper ikke alt hun sitter igjen med er selvforakten. Håper hun kan føle noe slags verdighet også, at hun kan skjønne før hun er borte at det er andre kvaliteter som er viktigere enn utseende. En betydningsfull innsikt som jeg tror og håper kommer før i livet enn da man er 90 for de fleste.

Ingen kommentarer: